Mor bestemte mer enn far. Når mor bestemte ble jeg veldig redd, da vokste øynene hennes og ble veldig store, og så ble de veldig små, svarte sprekker som kom helt ned til ansiktet mitt, og jeg kjente den varme pusten hennes mot munnen min, mot kinnet og øynene. Når mor bestemte sånn ble jeg redd og begynte å gråte. Hele kroppen min ble slapp og rar, beina og armene og alt sammen – og inne i magen var det en svær klump som vokste og vokste og fylte hele meg. ”Arild,” sa mor og så på meg med de små øynene. ”Ja,” sa jeg og kunne nesten ikke snakke.

Far bestemte ikke sånn som mor. Far ville bare bestemme sånn som ikke var farlig å bestemme om. Hvis han måtte bestemme farlig, sa han: det overlater jeg til mor. Så gikk han ut og ble borte, og mor måtte bestemme det farlige.

Men mor bestemte fint også. Hvis noen kom inn i hagen vår og ville stjele bringebærene, gikk mor ut og bestemte over dem. Da ble de redde alle sammen og sprang sin vei. Og hvis postmannen ikke kom med avisen en morgen sånn at far fikk lese alle hemmelighetene i den før han gikk på ’kontoret’ – ringte mor i telefonen og bestemte over postmannen, og neste dag kom avisen i postkassen ute på gjerdet, og far kunne lese alle hemmelighetene mens han spiste knekkebrød og drakk kaffe. ”Jeg liker ikke ufred,” sa far og satt i stolen sin og røkte. ”Det gjør ikke jeg heller,” sa mor. Så gikk hun ut og bestemte.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Bjørg  FrøysaaHelge-Mikal HartvedtKirsten LundHarald KRune U. FurbergLilleviIngunn SBjørn SturødCarine OlsrødTralteHanne Kvernmo RyeOleBeathe SolbergAlice NordliLene AndresenAmanda AJulie StensethSynnøve H HoelMarit AamdalMartinAkima MontgomeryMarit HåverstadAvamgeBertyKaramasov11Aud- HelenLinda NyrudChristoffer SmedaasGrete AastorpMarianne MIngeborg GPiippokattaTherese HolmSigrid NygaardBjørg RistvedtEgil StangelandPi_MesonStig TAne