Bokelskere.no

Edderkoppen er uovervinnelig; vektløs, nøysom og utrettelig. Den lever månedsvis på to–tre fluer, den spinner nye nett hver dag; møysommelig trekker den opp sitt kalkulerte antall grasiøse radier og vever tverrtråder imellom dem med sin unike silke. Så venter den på byttet, fullkomment urørlig. Med fire øyenpar betrakter den de fire verdenshjørner. Ingenting kan unnslippe dens sanseapparat. Den er så følsom at de fine hårene på bena til og med kan registrere lydbølger. I vinduskarmen hang forlatte flueskall i sønderrevne nett og vitnet om dens morderiske effektivitet.

Nei, jeg ble aldri lei av å betrakte edderkoppene. De vrimlet ut fra alle sprekker i det gamle treverket i koia, uforstyrrelig opptatt med sitt. Så målbevisste. Så kapable. Så sikre på at de til slutt skulle få utrettet sitt ærend, oppnådd hensikten med sine halsløse strabaser. Jeg ønsket ofte at jeg hadde edderkoppens egenskaper, ja, jeg ville faktisk heller være edderkopp enn øyenstikker, enda øyenstikkeren var vakker og fikk alle til å stanse opp og nyte fargene og elegansen som den hadde i slikt overmål. Når folk så edderkopper, grøsset de og satte foten på dem hvis de torde.

Kanskje det var derfor.