Bokelskere.no

Vi satt omkring det runde havebordet, spiste vafler, rømme, jordbærsyltetøy og snakket om de samme tingene vi hadde snakket om ved middagsbordet, omtrent det samme som vi hadde snakket om i går kveld, første kvelden. Jeg tenkte at det var bestandig slik: Man snakket om det samme, tømte vann fra kar til kopp til krus, så det ble stadig mindre inntil det til slutt var blitt en lunken munnfull som man tok i munnen uten lenger å fornemme tørst. Men slik behersket man de tingene man snakket om, ja, selve sannheten kunne man langsomt omforme på denne måten, for det man kalte «virkelig» var ikke noe fast og statisk, men avhengig av repetisjon, en overensstemmelse i artikulasjonen som i sin tur sørget for den samme kongruens i tanken. Omvendt skulle bare lite til for å få veltet denne konstruksjonen, bare en mislyd i enstemmigheten, ja, bare tvilen på at dynamikken virket og var gyldig, var nok til å få fremkalt sin berettigelse. Jeg satt og tenkte på de mange lag av sannhet under «sannheten».