Knut hadde alltid stått i et nært personlig forhold til ovnen og veden. Vinterveden på Nørholm skulle nødig hugges av fremmede, som kanskje ikke hadde føling med skogens sinn og vesen. [...]
Med hensyn til tørkingen i de forskjellige etasjer i ovnen hadde han et system som lå over enhver kvinnfolkbegripelse. Derfor måtte ingen kone eller pike noensinne røre hans ovn, hans ved, fliser eller never, som lå på den og rundt den.