FADER VÅR
Det kan ikke være noen drømmejobb, Gud,
å holde styr på retningsblinde nølere som meg,
folk født uten noen forstand om den magnetiske sydpol.
Vi som ofte bruker hele veien når vi går
og er nedi grøftene på begge sider.
Vi som ankrer opp ved bardiskene lørdag kveld,
bare for å bøye kne på bedehuset neste morgen,
og føler oss like mye - eller like lite -
til stede på begge plasser.
Så innimellom, Gud,
lurer jeg på om jeg blir bedt på
den virkelig store klassefesten hos deg,
eller om det blir som i sjette,
den gang de kule gutta
og jentene som trodde de var penest
holdt hender og danset disko
i brakka til gruskongens datter.
Jeg sto utafor og spionerte
med øret klemt inn mot vinduet
og hjertet som en svulmende svamp i brystet.
Det var det nærmeste jeg kom et kjærtegn den gangen
og jeg lurte på om jeg alltid ville føle meg slik,
som en liten pinsevenngutt fra feil side av bygda.