Jakob Aano karakteriserte tvangsinnleggelse av opposisjonelle
i psykiatriske anstalter som noe av det aller uhyggeligste
ved menneskeretts-situasjonen i Sovjet, og etterlyste sterkere
reaksjon:
"Det er besynderlig at det norske folk, som reagerte
så hardt mot Hitlers terror, nå synes å mene at det er ikke så
farlig.."
Bent Røiseland oppfordret utenriksdepartementet til å gjøre
regjeringen i Kreml oppmerksom på det som var dokumentert i
debatten. (..)
Interpellanten fikk ikke noe klart og entydig svar (..)
Betydningen av interpellasjonsdebatten lå på et annet plan:
Ved at kristenforfølgelser ble behandlet på en slik måte i en
nasjonalforsamling, var problemet kommet på politisk dagsorden.
Alvoret ble understreket ved at det kom en samlet, tverrpolitisk
fordømmelse,
til og med uten den obligatoriske avbalansering med kritikk av
forhold i den vestlige verden.
( Fulltekst nb.no >