Bokelskere.no

Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.