Det er krevende alltid å forsøke å gå i andres takt. Det krever påpasselighet, iallefall i begynnelsen. Etterhvert blir det en vane. Da har man stengt igjen besværlige områder av sitt følelsesliv, forenklet det. Hver gang man blir såret, setter man igjen en del av seg selv, som et hinder i veien for å holde angsten bak seg.