Norah siterer Tvang og tvil av Marianne Mjaaland (side 283)
17:19, 6. september 2018 Ingen har det som favoritt.
Iblant beskrives en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig.
Viser 1 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
og fulgte det utenkelige av det usnakkelige?
sådd av en sursukret kollektiv kynisme, selvmord er så unevnbart
under en tidsåndelig diabolsk-maksimert 'forståelse' av hvor privatsak
det skal være å gjøre ende på sitt liv ?
Det siste du gjorde, var det eneste du fikk ha helt privat.
Kollektivet klarer konstant å finne feil på deg -
men kjærlighet klarer det ikke å simulere -
av kynisme i ymse klær kan du få alt du kan absorbere.
Din avklarte ro var utmattelsen etter stigende fortvilelse,
etter sosial likesæle -
hvor var min nestes neste?
så har du til slutt 'fått ro' for selve
Umuligheten av å leve
( Sæterbakkens absurdisme / frostfebrile nektesyndrom )
som helhetlig må høre inn under 'Tvang og tvil' i hele terapifaget ?
Sist sett
