Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.
Sist sett
