Oss tolker imellom ble det sagt at nordmenn kunne være slitsomme å jobbe med, de ville arbeide hardt og var bedre i engelsk enn tyskere og kroater. Snart merket jeg imidlertid at de behandlet oss med en respekt jeg ikke var vant til. Kroatene trakterte oss profesjonelt og distansert, men kunne skjelle oss ut og snakke vulgært, og amerikanerne snakket til oss med den nedsettende betegnelsen "terp", som slang for interpreter, men skandinavene kalte oss tolker på sitt eget språk og tiltalte oss ved navn. Det virket som om nordmennene dessuten hadde brukt litt tid på å sette seg inn i afghansk kultur, og de var interessert i å snakke med oss og lære mer. Jeg la merke til at mange av dem hadde med seg en bok, som de leste hvis det ble lang ventetid ute på et oppdrag, og det hadde jeg aldri sett hos kroatene. Om vi skulle ut i felten, kom norske sjåfører bort og håndhilste.
"Hyggelig å møte deg, jeg ser fram til å jobbe med deg!"
I bilen begynte de straks å spørre deg ut, nysgjerrige. Slik ble det interessante diskusjoner på vei ut på oppdrag. Jeg husker en norsk sjåfør, han var 21 år og fortalte åpent at han hadde kjæreste, og det hadde broren hans også. For meg som afghaner var dette eksotisk, for oss var det forbudt å ha kjæreste før man var gift. En annen gang ble jeg sittende og snakke med en nordmann om prisnivået i Norge. Blant oss afghanere ble det sagt at nordmenn var de rikeste i verden, de hadde det beste utstyret, og tolkene deres, ble det sagt, fikk spise den samme maten som dem og drikke så mye Red Bull de ville, men når rikdommen kom på tale, pleide nordmennene å si at de bare var vanlige folk, og at Norge var et så dyrt land å leve i at de ikke var rike. Sjåføren jeg ble kjent med, fortalte til og med at han delte leilighet med broren for å spare penger.
