Jeg hadde kvaler når jeg spiste i den amerikanske matsalen. Du kom inn i rommet, og foran deg stod et halvt dusin mennesker i hvite forklær og bød fram retter du kunne velge blant: Kylling, biff lasagne, bønner med saus, potetmos, supper, hummer - de hadde alt. I salatbaren var det agurk, paprika, løk, mais og alt du kunne ønske, og i brødseksjonen fantes flere typer brød. Så gikk du videre til drikkeseksjonen. Der var det Coca-Cola, energidrikker, appelsinjus, granateplejus med mere. I iskremdisken stod to fulle frysere man kunne forsyne seg fra, og en mann stod og lagde iskremkuler med sjokoladestrø, mandler, blåbær, jordbær ...
Første gang jeg var der kom jeg hjem og sa at jeg hadde vært i paradis. Mange av matvarene var ikke engang mulig å få tak i fra butikkene i byen.
Ettersom jeg gikk inn og ut av slike steder, ble jeg var for kontrastene. I landsbyen utenfor leiren levde folk på vann og et stykke brød, og hvis de var heldige hadde de kanskje te og sukker i tillegg. Å se disse forskjellene gjorde meg sint. Jeg syntes det var frastøtende. Jeg fikk det ikke til å gå opp.
Jeg prøvde å si til meg selv at hvis jeg gjorde en god jobb, ville andre afghanere også få nyte slike goder i fremtiden, men det gikk jo ikke den veien. I stedet økte forskjellene i landet. De rike var blitt rikere enn før, for de hadde tjent på utlendingenes nærvær. De fattige forble fattige.
Selv jobbet jeg bare, og kunne ikke gjøre stort med dette, men jeg klandret Karzai og de rike menneskene han omga seg med, for de kunne faktisk ha gjort noe med det. De virket mest interessert i å berike seg selv.
