Det var øyeblikk der jeg slet med å se hvem som gjorde det rette for landet. Da jeg var gutt og Taliban falt, hadde alt vært enkelt. Utlendingene kom til landet, vi så på tv at de hjalp oss, og alle følelser var gode. Så ble alt gradvis mer komplisert. Noen ganger klandret jeg regjeringen, andre ganger folket. Vi i ISAF hadde slått fast at vi gjorde det rette når vi kriget mot Taliban, men mellom oss og fienden stod sivilistene. Alt vi gjorde, gjorde vi for dem. Men hva om de ikke ønsket oss?
Når vi reiste ute blant folk, smilte de og sa at de støttet oss, men straks vi dro igjen, rapporterte de til Taliban. Det fantes ikke noen bestemt person eller organisasjon man kunne legge skylden på, det var bare noe som skjedde.
Jeg følte at afghanerne selv ikke tok ansvar. De tenkte ikke på fremtiden. Jeg skulle ønske at folk hadde gått sammen, tatt et tak og ofret noe. At de hadde tvunget Taliban vekk, bygget skoler og forsvart helseklinikker, men det skjedde ikke. De fleste ville fortsatt at landet skulle utvikles, men det virket som om de trodde at det nye, gode Afghanistan skulle falle ned fra himmelen, med nye, gode veier, skoler, og BMWer til alle, og at de ikke selv trengte å jobbe for det.
Regjeringen til Hamid Karzai hadde styrt i nesten ti år, men landet var fortsatt gjennomsyret av korrupsjon. Først hadde det forbløffet meg, men nå gjorde det ikke inntrykk lenger. Systemet var gjennomkorrupt.
"Det er ustoppelig", sa en afghansk soldat til meg og fortalte hvordan medsoldatene drev videresalg av bensin som de fikk av ISAF. De gadd ikke engang å skjule det. En gang de var ute på konvoi, hadde han sett en soldat kaste en kanne bensin ned til en kjøpmann. Det var korrupsjon uten blygsel. Hvordan kan man bygge et land når det blir plyndret på den måten?
