Med tiden kom jeg til at det var umulig å være den "gode muslimen" som var løftet opp som et ideal for oss. Man skulle be fem ganger hver dag, unngå å se på tv, unngå å se på jentene eller dra på hotell. Det ble påstått at hvert blikk på en jente var et seksuelt blikk, men for meg var det feil, jeg kunne lett se på kvinner uten å bli opphisset, for jeg så dem som personer. Og når jeg så disse angivelig "gode muslimene" flørte, snakke med kvinner på telefonen og håndhilse og spise ved samme bord som dem de kalte "vantro", besluttet jeg at jeg ikke ville være en god muslim, men bare et godt menneske. Og jeg kom fram til at hvis landet vårt skulle utvikle seg videre, måtte vi afghanere for en liten stund glemme religionen og konsentrere oss om å bygge landet.
Sist sett
