Bokelskere.no

For kongsemnene i vikingtiden var det viktig å påberope seg et slektskapsforhold til gudene. For å beholde makten, måtte de vise at de hadde gudenes gunst. Skjebnetroen sto sterkt, og nornene utstyrte hver enkelt med en skyts- eller verneånd. Høvding- og kongemakten var basert på ustabile allianser. Det var ikke nok å vise til et guddommelig slektstre, man måtte også vise at man seilte i medvind gjennom livet, at man hadde gudene på sin side i all sin ferd. Disse trosforestillingene lå bak erobrings- og eventyrlysten som preget vikingene.
Den norrøne religionsutøvelsen var som den gresk-romerske først og fremst et familiært anliggende. Der den enkelte bonde, jarl, høvding eller konge sørget for at det ble blotet når og på den måten det skulle. Det vanlige var å holde høstblot, midtvintersblot og sommerblot. De velstående bøndene og stormennene satte opp hov på gårdene sine. Det fantes også større, felles hov i kaupangene.