Anerkjennelsen som verden møtte orgel-og klavermesteren med, og som til syvende og sist bare gjaldt det utvendige og tidsmessige ved hans kunstneriske virksomhet, mottok han som noe selvfølgelig. Han ba ikke verden om anerkjennelse av det utidsmessige i sitt skapende arbeid, hvor han utalte det som beveget hans sjel. Det falt ham ikke engang inn at han skulle eller kunne forvente noe slikt fra den. Han gjorde ingenting for å gjøre sine kantater og pasjoner kjent, heller ingenting for å bevare dem. Det er ikke hans fortjeneste at de er kommet til oss.