Hvis det hører til det store, utidsmessige skapende menneske at det venter på "sin tid" og sågar fortæres i sin venting, så var Bach verken stor eller utidsmessig. Han var den første som ikke erkjente den tidløse verdien av sine verk. Dermed står han kanskje høyest av alle skapende ånder; hans umåtelige kraft var virksom uten at han var seg det bevisst, lik kreftene som virker i naturen. Derfor er den så elementær og rik som dem.