Bokelskere.no

Da den lille prinsen sovnet, tok jeg ham i armene og fortsatte å gå. Jeg var rørt. Det føltes som om jeg bare hadde en skrøpelig skatt. Det føltes til og med som om det ikke fantes noe skrøpeligere på hele jorden. Jeg betraktet ham i månelyset, den bleke pannen, de lukkede øynene, hårlokkene som skalv i vinden, og jeg sa til meg selv: Det jeg ser, er bare et skall. Det viktigste er usynlig...