Bokelskere.no

Den første verdenskrig hadde nemlig en fordel: Ordet hadde ennå
en viss makt. Det var ennå ikke ridd ihjel av den organiserte løgn,
propagandaen: folk hørte ennå på det skrevne ordet, ventet på det.

I 1939 var det ikke et eneste dikterord som gjorde den ringeste
virkning, hverken til godt eller ondt -- og til denne dag har ikke
en eneste bok, hefte, artikkel eller dikt gjort virkelig inntrykk
på massene eller innvirket på deres tankegang. ( . . . )

Den moralske verdenssamvittigheten var ikke så overtrett og
utvannet som i dag, den reagerte voldsomt med en hundre år gammel
overbevisningens kraft på enhver åpenbar løgn, enhver krenkelse av
folkerett og humanitet. ( . . )

Forfatterne kunne altså virkelig utrette noe i denne tiden, fordi
øret og sjelen ennå ikke var oversvømt av de ustanselige radiobølgene.

..En stor dikter som spontant gav uttrykk for sin oppfatning, virket
tusen ganger sterkere enn alle statsmennenes offisielle taler.
Om dem visste folk at de var taktiske og politiske og beregnet på
øyeblikket, og i beste fall bare gav halve sannheten. Dengang var
folk uendelig mer sikre på at en dikter alltid uttrykte en ærlig og
objektiv oppfatning. Skuffelsen kom senere:

De miitære kjente til dikternes posisjon, og gjorde alt de kunne for
å knytte til seg mennesker med moralsk eller åndelig autoritet til
propagandatjeneste:
de skulle forklare, bevise, bekrefte og sverge på at all urett og
all ondskap bare var på den andre siden; all sannhet og rett
tilhørte deres egen nasjon.