Og jeg som trodde vi var unntaket, at vi var det store unntaket, at du var min eneste ene, og jeg din eneste ene, og at katastrofen som rammer alle andre, den mest pinlige av alle katastrofer, den mest ydmykende og banale, den vi hever oss over og ler litt av når den rammer andre (løgnen, utroskapet, oppgjøret, forsoningen og den nye løgnen i evig gjentakelse) - ikke skulle ramme oss.