Bokelskere.no

Kjetil Berggren var så alvorlig. Synnøve tok et skritt bakover i gangen. Ytterdøren skled helt opp. Bak han sto en kvinne. Hun kunne være rundt femti år og hadde vinterkåpe på. I halsen, der alle andre ville brukt skjerf mot den bitende januarkulden, hadde hun i stedet en prestesnipp.
Sognepresten var like alvorlig som politimannen.
Synnøve tok enda et skritt bakover, før hun sank ned på kne og tok seg til ansiktet. Neglene skar seg inn i huden og tegnet blodrøde striper over begge kinn. Hun hylte; et jevnt og klagende ul som ikke lignet noe Kjetil Berggren noen gang hadde hørt. Først da Synnøve begynte å banke hodet mot flisene på ganggulvet, forsøkte han å ta tak under armene hennes for å reise henne opp. Hun slo etter han, hardt og voldsomt, og segnet sammen enda en gang.
Og hele tiden dette ulet.
Den intense lyden av smerte fikk bikkjene i bakgården til å svare. Seks polarhunder hylte som de ulvene de nesten var. Klagerkoret steg mot det lave skydekket og kunne høres helt til Framnes, på den andre siden av den grå og vinterøde fjorden.