Bokelskere.no

Han speidet ut over havet og forsto hvor alene han var. Men han kunne se prismene i det dype, mørke vannet og snøret som strakte seg forut, og de underlige bølgebevegelsene i stilla på vannet. Nå holdt skyene på å tårne seg opp til passatvind, og da han speidet forover, fikk han se en plog med villender som avtegnet seg lik en etsnig mot himmelen over havet, snart utydelige i konturene, og snart skarpt avtegnet igjen som i en esing, og han visste med seg selv at en mann er aldri alene på havet.