Det var rart å være alene i honninghuset den kvelden. Jeg savnet snorkingen til Rosaleen på samme måte som man savner lyden av bølgeskvulp hvis man er vant til å sovne til det. Jeg hadde ikke skjønt hvor mye trøst det var i den. Stillheten summer på en merkelig, svampaktig måte som nesten kan sprenge trommehinnene.