Vi har fått av oss tøyet og sitter i bare bukser og skjorter. Tordenen fra et kjempebrått ruller nærmere og nærmere. «Hører dere den?» Vi ser på hverandre i stillheten som følger etter. «Den er visst passert.» – Et ubeskrivelig brak! – Våre sanser lammes i dette ragnarokk. Tyngdeloven er opphørt. Alt går rundt for oss. Med veldig kraft slenges vi opp i taket. Vi erindrer alle at vi en ørliten stund ligger oppe eller nede ved skylightet og litt etter befinner oss i et et kaos av vann mellom løsrevne sofarester, køyer, bøker, kjøkkentøy, hermetikkbokser og alle de tusen ting som fins om bord i båten vår. Alle har vi samme følelse, nemlig at vi i neste øyeblikk vil se rett ut over sjøen. Vi tror vi synker straks, – kjemper oss fram gjennom de blokerte dører og presser oss gjennom de nedstyrtende sjøer opp på dekket og ned i den breddfulle styreluken. Roret dreier båten unna været mens sjøene spyler over vår dyptliggende båt. Vi klorer oss fast. For et syn. Storseil, gaffel og bom er brukket tvers over, og de svære surringene sprengt. Alt i ett truer det med å knuse rorgjengeren når alt sammen feier fra siden til side i de voldsomme overhalinger. I en fart får vi satt noen midlertidige surringer på ynkelige rester. Det gjenværende av vår jolle er en uformelig, radbrukket flisekurv som står fastklint mellom vant og mast. Et spark og livbåten vår slutter tropp med vekkskylte livbøyer. Hva bruk har vi vel for dem? Hvem kan vel svømme 1000 mil, og hvor er sjansen til å bli fisket opp? Nei, fins det redning, så ligger den i et svakt håp om at Ho-Ho kan flyte.