Bokelskere.no

(...) Han tettet sprekkene i døra, malte treverket med furutjære og skrapte rust av hengslene. Så fjernet han to steiner i veggen og satte inn et vindu og et rør til den sotsvarte ovnen, som han hadde funnet på en skraphaug bak dalstasjonen til stolheisen opp til Bubenkogel. Han trivdes i sitt nye hjem. Det kunne nok bli litt ensomt her oppe, men han så ikke på ensomheten som noen ulempe. Han hadde ingen, men han hadde alt han trengte, og det var nok. Utsikten fra vinduet var vidstrakt, ovnen var varm, og når han først hadde fyrt en hel vinter igjennom, ville nok også den påtrengende lukten av ku og geit forsvinne for godt. Framfor alt satte han pris på roen. Støyen fylte nå hele dalen og skylte som frådende bølger over bakkene i helgene, men den nådde bare så vidt inn til ham. Enkelte sommernetter, når skyene klynget seg tungt til fjellsidene og lufta luktet av regn, lå han på madrassen og lyttet til dyrene som gravde i jorda rett over hodet hans, og om vinterkveldene hørte han den mørke duren fra brøytebilene som preparerte bakkene til dagen etter. Han hadde begynt å tenke oftere på Marie igjen. På det som hadde vært, og det som kunne blitt. Men det var bare korte, flyktige tanker, som dro forbi like raskt som de forrevne stormskyene utenfor vinduet hans.