Jeg stanset i døråpningen – de hadde ikke lagt merke til meg ennå – og skjønte det var hviskingen deres. På nippet til å være uhørlig, lagde en friksjon av pust over stemmebånd krusninger i luften. Myke plosiver som var borte før man kunne forveksle lyden av ens eget blod som suste i ørene. Hver gang jeg trodde det hadde opphørt, strøk en lav hvisken mot øret mitt, som en nattsommerfugl som landet i håret mitt og så flagret bort igjen.