Lenger sør er det vår, men Bjørnstad har visst bare to årstider. Vinteren er så selvsagt her at sommeren alltid synes å komme overraskende på alle. Ingen rekker å venne seg til sollyset de to-tre månedene det gis dem før det løftes fra dem på nytt, og resten av året føles det iblant som at man like godt kunne ha bodd under bakken.