Da Charles Dickens leste høyt fra Oliver Tvist for fullt hus i St. James's Hall, økte pulsen hans fra 71 til 124, og det er ikke så merkelig. Først var han Fagin. Hans venn, Charles Kent, som så det hele fra kulissene, sa at Dickens i flere minutter så ut som "djevelen selv - trekkene hans var fordreid, øyenbrynene hevet ... febrilsk som følehornene på et livsfarlig krypdyr, hele fremtoningen hans - halvt ulv, halvt gribb - i sulten ondskap." (Det kan jo øke pulsen på hvem som helst å ligne et krypdyr, et pattedyr og en fugl samtidig.) Og så, etter å ha kastet et blikk på sceneanvisningene han hadde skrevet i margen ("Skjelv ... se skremt rundt ... Vil noen myrde meg?"), ble Dickens til Bill Sikes som veivet med en usynlig klubbe. Til slutt ble han Nancy - gispende: "Bill, å kjære Bill!" - mens hun sank sammen på gulvet, blindet av sitt eget blod. Etter å ha klubbet ned Nancy og hengt Sikes, kastet Dickens seg ned på en sofa bak scenen ute av stand til å snakke sammenhengende på ti minutter.
Sist sett
