Bokelskere.no

Det var et av mitt livs mest angstfylte øyeblikk da jeg sto og så ham komme seilende over kanten på stupet. Det så først ut som han skulle gå rett i steinene. Men han hadde åpenbart hoppet på ski før, og hang langt fremover skiene i luften. Skiene strøk så vidt over de siste store steinene. Han landet trygt i snøen, og sto bredt med jamsides bein videre nedover. Med en gang skiene mistet fart sto han oppreist igjen, og staket for å komme fortest mulig frem til meg. Jeg trodde det hadde rablet helt for ham. Men da jeg fikk se ansiktet i kikkerten var det liksom verken noen redsel eller noen panikk der – bare en manisk overbevisning om at han måtte komme seg helt ned og frem til meg så snart som mulig. De siste hundremeterne han fløy frem her i dalbunnen, gikk armene hans så raskt at man knapt kunne se dem.