Bokelskere.no

Skiltet på skrivebordet hennes sa "Informasjon". Men det kunne like gjerne stått "Cave canem". Det gikk et par minutter før hun, med briller som blinket Morsekoden for "gå din vei", endelig anerkjente min tilstedeværelse ved å se på meg.
"Ja?"
Det var et blått skjær i det grå håret hennes, og munnen var så stram som en geometrisk firkant. Hun hadde hvit bluse og en dobbeltspent marineblå jakke. Hun minnet meg litt om Admiral Dönitz. Et høreapparat var festet til lommen. Jeg bøyde meg mot det og pekte mot en av marmorstatuene.
"Egentlig tror jeg han har ventet lenger enn jeg har," sa jeg.
Det var nok til at hun viste tenner. De var bedre enn den russiske kvinnens. Så sterke ut også. Noen hadde foret henne med kjøtt.
"Mein Herr," sa hun skarpt. "Dette er Nasjonalbiblioteket i Wien. Hvis de er ute etter en god latter, foreslår jeg at de oppsøker en cabaret. Hvis det er en bok, så kan jeg kanskje hjelpe Dem."