Bokelskere.no

Skogene var forsvunnet; jorden var et skyggelagt øde. Ingen lyd brøt stillheten i det vinterlige landskapet. Ingen hane gol; ingen røyk steg opp; intet tog var i bevegelse. En mann uten noe jeg, sa jeg. En tykkfallen kropp, lent mot en grind. En død mann. Med lidenskapsløs resignasjon, fullkomment desillusjonert, betraktet jeg støvdansen; mitt liv, mine venners liv, og disse fabelfigurene, menn med sopelimer, skrivende kvinner, piletreet ved elven – skygger og fantasibilder, også de gjort av støv, av støv som endret seg slik skyer minker og vokser og blir gylne eller røde og flater ut og bølger hit og dit, skiftende, meningsløse. Jeg, som gikk rundt med notisbok og laget setninger, hadde bare registrert endringer; en skygge, jeg hadde iherdig merket meg skyggene. Hvordan skal jeg nå komme videre, sa jeg, uten noe jeg, vektløs og uten visjoner, i en vektløs og illusjonsløs verden?