Da de kommer og henter meg, får jeg håndjern på for første gang i mitt liv. Men jeg er så utslått av alt jeg har vært med på i det siste, at jeg ikke føler noe særlig. Kroppen min er meg likegyldig, smerten og ubehaget angår ikke meg. Jeg har sluttet helt å bry meg. Det eneste jeg klarer å tenke, er at jeg må få snakke med min nærmeste familie og få tilgivelse for den galskapen jeg har vært med på.
Jeg går gjennom korridoren med hendene på ryggen.
