Hver bidige dag ringer jeg til de faste kontaktpersonene. Mannen i overvåkningstjenesten, som imponerte meg i første omgang, virker nå helt forbikjørt. Jeg kjenner både situasjonen på stedet og selve saken bedre enn ham. Jeg skjønner ikke hvordan han skal kunne hjelpe meg. For ikke å snakke om politiet. Politiets sikkerhetstjeneste, DGSI, er et stumt og ugjennomtrengelig landskap. I departementskontorene er det vakre ord å høre og ikke noe annet. Jeg har inntrykk av å skrike i det tomme rom.
I bunn og grunn er det ingen som har lyst til å dra og hente en mulig terrorist som har reist for å drive jihad av egen fri vilje. Selv når jeg forklarer at det er som om hun hadde latt seg manipulere av en sekt - for den radikale islam er ikke noe annet, det er en mektig sekt av fanatikere. Hvordan kan man snakke om fri vilje når hun er blitt hjernevasket gjennom effektive propagandateknikker som mang en gang har vist seg å virke?
