Barna traumatiseres og er sengevætere til langt opp i tenårene. Befolkningen på Gazastripen ser at det er Israel som ødelegger sementfabrikkene og bomber næringslivet 50 år tilbake i tid, for så å nekte innførsel av byggevarer. Dette er en villet politikk. Det fremstår som ondskap.
Folket snudde seg ikke mot Hamas slik israelerne håpet. I stedet har hatet mot Israel vokst til nye høyder. Å tvinge en befolkning i kne er en underlig investering i sikkerhet. Det er de sinte som ikke har noe å miste, som blir farlige naboer.
Israelere flest lever i troen på at landet deres er det eneste demokratiet i Midtøsten med en moralsk og rettferdig hær. Israel var et levende demokrati - innenfor den grønne linjen. Og Israel er et reelt demokrati så lenge du er jødisk. Men Israel har to ansikter. Det ene er det moderne Tel Aviv, high-tech-industrien, forskning på høyt nivå, demokratiske institusjoner og en absolutt fri presse. Det andre ansiktet er okkupasjon, hard undertrykkelse, kontrollposter, fengsling av barn og kollektiv avstraffelse av et annet folk.
I mange år hadde jeg vært mest opptatt av det vakre og gode Israel. Som israelere flest hadde jeg ment at bildet av det stygge Israel var overdrevet, og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjonen hele tiden. Nå så jeg selv okkupasjonen på nært hold og ble som alle andre opprørt. Gaza-krigen hadde vist meg et styggere Israel. For meg som journalist er det jobben min å vise urett. Men hvordan skulle jeg balansere mellom det gode Israel og det stygge Israel? For fantes det egentlig et helt klart skille?
