"Holocaust" og "Gulag" er blitt begreper -- uttrykk for den
ytterste konsekvens av perverterte tankebygninger.
Nazismens vei ledet med logisk konsekvens til gasskammeret,
kommunismens vei til Gulag-arkipelet, det enorme 'øyriket'
av fangeleirer som slukte og fortærte millioner mennesker.
De sovjetiske troendes skjebne under kommunismen nådde oss
i brokker og utdrag, i form av referat fra en rettssal,
som nødrop fra en celle eller fangebrakke, som inntrengende
appeller fra deres nærmeste familie. Vi lærte de forsvars-
løses angst og fortvilelse å kjenne, vi kunne følge dem i
deres kamp for å bevare troen -- vi fikk del i deres
ubøyelighet og storhet: "Alltid presset, men ikke knekket;
i tvil, men ikke forlatt; slått ned, men ikke slått ut".
I sitt store verk om Gulag skriver Aleksander Solsjenitsyn
om de troendes skjebne i fangeleirsystemet:
"vi har merket oss deres sikre gang gjennom Øyriket --
en slags taus påskeprosesjon. Noen faller blant dem, som
av kuler fra en mitraljøse, mens de neste trer inn på deres
plass, og de går atter videre. Og det er ikke teatralsk,
det skjer uten deklamasjon."
Blant de utallige dokumenter som i årenes løp nådde den
vestlige verden fra kristne i Sovjetunionen, var det ikke
lett å finne ett eneste som oppfordret til hat eller
aggresjon mot undertrykkerne. Tvert imot: Appellene fra
de forsvarsløse var preget av dyp kristen omsorg for dem
som hadde ansvaret for forfølgelsene.
"Det onde må vi fordømme på det sterkeste," sa Nijolé
Sadunaite fra Litauen da retten dømte henne til 6 års
frihetsberøvelse. "Men vi må elske dem som gjør det onde.
Vi kan lære dette i Kristi skole."
Slik tale er ikke i pakt med den 'knyttede neves teologi'.
Men den er i pakt med Jesu ord i Bergprekenen: "Elsk deres
fiender, be for dem som forfølger dere, så dere kan være
barn av deres Far i himmelen."
I sin bitre nød levendegjorde de troende på veien gjennom
Gulag-arkipelet noe av evangeliets innerste kjerne.
Dermed ble de en manende utfordring både i Øst og Vest
til å realisere det kristne kall fullt ut.
_
grunnlag:
Kollektivisme, det humaneste vi har?
_