Jeg gikk ut av bussen midt på natta. Kneip øynene sammen mot sola. Den subba over ei øy ute i sjøen i nord. Rød og matt. Som meg. Bak den lå mer hav. Og etter det igjen. Nordpolen. Kanskje det var et sted de ikke ville finne meg.
Jeg så meg rundt. I de tre andre himmelretningene skråna lave åskammer ned mot meg. Rød og grønn lyng, stein og en og annen klynge med kortvokste bjørketrær. I øst rant landet ut i havet, paddeflatt og steinete, i sørvest var det som om det var kutta med kniv der havet starta et platå av åpent landskap som strakte seg innover. Finnmarksvidda.