Ofte kom han på stasjonen og så toget fullt og klart til avgang, med stengte dører, så det gli ut fra perrongen uten ham. Han har aldri følt seg mer tydelig, mer som et adskilt individ enn da...Et øyeblikk ble han til fortid...det så ut til å finnes flere muligheter der. Han husker hvordan han instinktivt tenkte på å dra til New Zealand, eller Sør-Amerika. Ikke én gang slo denne tanken ham ved noen annen anledning. Bare der, når han kom for sent til toget, dukket trangen til å flykte til fjerne land opp i ham, som om den var noe ved ham han hadde mistet for lenge siden på perrongen på Waterloo, og snublet over igjen fra tid til annen.