Bokelskere.no

Denne iskulden finnes som en vesensegenskap i
kommunismens evangelium, i dens menneskeoppfatning.
Derfor fører den krig (..)
Det finnes ikke antydning av heroisme, av menneskelig
stolthet og kraft hverken i nasjonalsocialismens eller
i kommunismens dyrkelse av det sterke, stolte,
ufølsomme, nasjons- eller klassebevisste menneske.
Hele denne dyrkelse betyr i virkeligheten en flukt fra
all redelig og besværlig virkelighetsinnsikt.

Man løser intet problem ved å fornekte det, - aller
minst løser man det sociale problem ved å "likvidere"
en rase eller en klasse - og så påby dem som er tilbake
å vandre rundt i en evig, krampaktig begeistringsrus.

Arme mennesker som har fått del i den revolusjonære
lykksalighet og likesom pliktskyldigst skal befinne seg
i det forjettede land! De må ikke lenger ane hva sorger
er, lengsel eller higen, besværligheter for hjerte eller
hjerne, - det betyr jo en fornektelse av lykksalighets-
tilstanden, tilbakefall til "småborgerlig sentimentalitet",
rudimenter fra førparadisisk tilstand. Det er farlige
symptomer.

Journalisten Eugene Lyons som oppholdt seg i Russland fra
1928 til 1934 som korrespondent, har skrevet en mesterlig
bok om sine russiske erfaringer. Han reiste til Russland
som overbevist og begeistret kommunist, og vendte hjem i
den dypeste skuffelse. Han citerer: "Mennesker som lever
under diktatur er fordømt til livslang entusiasme." ..
"De ville gjerne slikke sine sår privat. Men de tør ikke;
å være bedrøvet er nesten like galt som forræderi.
Som soldater, dødstrette efter en lang marsj, må de stille
til stram parade."

Også André Gide forteller i sin lille bok "Hjem fra
Russland" om hvordan Sovjets ledere stadig oppdrar folket
til å leve i begeistret overbevisning - om at intet annet
land og folk har det så storartet, er så storartet.
Naturligvis får de ikke rede på forholdene i andre land;
både underretningsvesen og propaganda er selvsagt ensrettet,
der som i Tyskland. På alle måter drives en krampaktig
begeistringsrus. Og den viktigste bestanddel av denne
begeistringskrampe er bevisstheten om at man er herrer og
helter, som kan se ned på hele den øvrige verden.

Vi er nødt til å stanse ved dette fordi vi er nødt til å
se et stort faktum i øynene:
Menneskehetens brutalisering.

(..)hva kristendommen tross alt har betydd der den har fått
lov til å arbeide.. den har ikke ennu maktet helt å gjennom-
syre våre samfund, det er så, og det er menneskenes skyld,
vår skyld.. men den har i hvert fall utrettet en stor, en
uvurderlig ting: den har holdt demonismen stangen.

Har vi ikke visst det før, så lærer vi det nu, når vi ser
hvordan det går der den blir bekriget med alle midler.

Det er det evige valg: Jesus eller Barabbas.
Hvor Jesus bindes, slippes røverne løs.

Og vi oppdager med forferdelse at med alt vårt fremskritt,
med hele vår verdsliggjorte kultur, er veien ikke lang
tilbake til lovløsheten, makt-tyranniet og barbar-instinktene.

(..)"Livet har kastat sin mask", vi har opplevd en demaskering
av hele "verden uten nåde". Dens ansikt er nådeløst.

Gudløshetens krefter er forferdeligere enn noen ville ane,
selv ikke de mest ledende pessimister i generasjonen før vår.

(Ronald Fangen, 1938)