Bokelskere.no

Kumiko og jeg hadde følt noe for hverandre fra første stund. Det var ikke en av de sterke, impulsive følelsene som kan ramme to mennesker som et elektrisk støt den første gangen de møtes, men noe mer vart og stille, lik to ørsmå lys som drar i tospann gjennom et umåtelig mørke og trekkes umerkelig nærmere hverandre på veien. Møtene våre ble hyppigere, og det kjentes ikke ut som om jeg hadde truffet et nytt menneske, men snarere som om jeg hadde dumpet borti en kjær gammel venn.