..der har de russiske mystikere langt dypere
erkjennelse av virkeligheten enn de vesterlandske
humanister (...)

...de gudsfornektende humanister ..kan man samle i
to hovedgrupper: optimistene og pessimistene.

Optimismen bygger på en slags vulgær-Rousseauianisme,
en urealistisk overtro på at mennesket i seg selv er
godt, og at oplysning, fremskritt osv. en gang skal føre
menneskeheten frem til lykksalighetens tilstand.

Pessimistene, som idag er i majoritet, innrømmer at alt
ser sort ut, men humanistenes oppgave er å opprettholde
en trossig dyrkelse av menneskelige verdier i en verden
hvor de fornektes -- en slags desperat trossholdning
midt i håpløsheten.

Optimistene protesterer ofte mot kristendommen, fordi den
etter deres mening er en nedvurdering av mennesket:
Den stempler jo alt menneskelig som synd? Den avsetter
likefrem mennesket både fra styret over seg selv og over
menneskenes verden, berøver mennesket dets verdighet?

Til denne utgave av humanisme kan man si at dens virkelig-
hetserkjennelse svikter. Den forsøker for enhver pris å
slippe utenom den egentlige nedvurdering av mennesket, i
syndens faktum. Den oppfatter det kristne syndsbegrep på
den mest banale måte, - som om det utelukkende dreier seg
om synder. Det er riktig at når det enkelte menneske får
syndserkjennelse, da ser det, og skal se konkrete synder -
da kan det ikke klare seg med en abstrakt og uforpliktet
erkjennelse av synden i sin store alminnelighet.
Men synden, ikke 'syndene' er det store faktum i verden,
i alle mennesker og i alle former, individuelt og kollektivt
det onde.
Selv ikke det edleste menneske er fritt for synd, - for
synd som menneskehetens onde genius, sjelefienden, røveren.
Der har de russiske mystikere langt dypere erkjennelse av
virkeligheten enn de vesterlandske humanister, -
de har forstått alle menneskers dype medansvarlighet for
alt ondt i denne verden. Vi møter det hos Dostojevskij, og
finner det igjen i vår tid hos Berdjajev, emigranten som i
sin utlendighet påtar seg skylden for bolsjevismen (..)

"de lidelser som revolusjonen har gitt meg, er bare bot
for min synd, for vår felles skyld og synd.. Alle har
ansvar for alle."(...)

..og dette er realisme, virkelighetserkjennelse, der alt
annet er virkelighetsflukt. Dette å ta opprørt og selv-
rettferdig avstand fra det onde som skjer i verden, fra hele
syndens makt i menneskelivet, det er i seg selv synd, og
dertil rent menneskelig talt så fruktesløst -- det løser
ingen problemer, men låser dem fast. Når det onde skaper
katastrofe og krig, da kan ingen melde seg ut av sammenhengen.

Når vi sier at 'verden ligger i det onde', at verden uten
Gud er en fortapt verden -- sies en ting som livet og verden
uavbrutt bekrefter.

Og at verdens elendighet er en menneskelig elendighet --
det er ikke et kristent postulat, men virkelighetens eget
utsagn. Alle kriser er forsåvidt kunstige kriser, som det
ikke er noen ting i veien med jorden. Den har alt som
menneskeheten - og en langt større menneskehet enn den som
nu lever - trenger til.
Krisene og katastrofene kommer av menneskenes forhold til
hverandre og forvaltningen av godene: de er rettfrem humane
foreteelser, noe alene menneskene er årsak til og dermed har
ansvar for.

En humanisme som fornekter denne det ondes realitet, og
derfor blir stående likegyldig overfor det ondes problem,
den er objektivt sett et bedrag.
Den kan saktens pynte litt opp når tiden er vennlig;
i onde tider virker den som en sminket paradefigur, en
opprørende og løgnaktig luksusfremvisning vandrende midt i
en nødstedt menneskehet: ..det evige eventyr om keiserens
Nye klær. -der skrider denne sakrosankte humanisme frem
fulgt av en ærbødig prosesjon av hoff-forvaltere og hoff-
narrer som bærer dens imaginære slep av silke og purpur.

Barnet har for lenge siden ropt at den har ikke klær på seg,

og den nødlidende menneskehet har vendt seg i forbitrelse
fra opptoget. Det kan ingen bebreide den.

For den optimistiske humanismes deklamasjon er opprørende.
Det må fordres at mennesker som vil ha et ord å si til
menneskehetens hjelp i denne jerntid, som skånselløst knuser
alle verdier, at de vet hva deres tro består i og bygger på.

Den optimistiske humanisme bygger ikke engang på sand, men
på hengemyr og dynd, den består av fiksjoner.

Takke meg da til de pessimistiske humanister: De har både
ærlighet og holdning. Og det stemmer, har man intet annet
grunnlag å stå på enn det humanistiske, da må man være
pessimist. De utstyrer oss ikke med imaginære kledebon av
silke og purpur, stolthet edelhet og verdighet -- de vet
at mennesket er nakent og forkomment, et irrasjonelt vesen
"hvor halvt en engels, halvt dyrets drifter bor", -
en gåte omgitt av gåter, av og til fylt av lengsel efter
klarhet og frigjort liv, men ute av stand til å fullføre --
og av og til i selvoppgitt slapphet og i slaveri hos den
golde egocentrisitet, bare fylt av lengsel etter døden,
utslettelsen.

De ser det klart at menneskeheten er et anarki av stridende
viljer, ulykkelig maktbegjær, en evig floke av gode og onde
impulser. De ser misforholdet mellom den tekniske og
kulturelt skapende evne, og den moralske avmakt.

De bekjenner seg i saktmodig og resignert kjærlighet til
den menneskelige kulturs høyeste åpenbaring, - klart på det
rene med at denne kulturs liv er truet, og at den ikke i
seg selv har noen effektiv beskyttelse.
Deres virkelighetserkjennelse forbyr dem å ha noen kull-
sviertro på fremskritt og håp for fremtiden.
De forskanser seg gjerne i arbeide, i vitenskapelige metoder -
de sier: vi spør ikke etter hensikt, tror ikke på hensikt -
men vi får arbeide på redelig vis og forsone oss med våre
kår.
Der er i denne resignerte pessimistiske humanisme en
ærlighet og stolthet som virker tiltalende. Men vanskelig
stillet er den, - og det er nesten bare ett skritt fra
denne resignerte humanisme til en triumferende diabolisme.

Det er et skritt som mange i denne tid har tatt.

Vi kan se det overalt i den moderne litteratur.. og det
uhyggelige er at dette skritt ofte ser ut til å virke
frigjørende.
Fra å sitte innestengte og forsakte i en resignert
bekjennelse til tapre, men tapende verdier, kommer man nu
likesom ut i fri luft, i en seierssammenheng: demonene er
seierrike, - det er et fnysende og praktfullt skuespill --

se hvordan stormene pisker over menneskehetens hav, dette er
orkanen, dette er undergangen -- vi kan intet gjøre,
-vi har intet ansvar, - slipp alle hemninger løs.

Det er den undergangsvellyst som Freud har skrevet om, -
den uhyggelige estetiske glede som man kan utvinne selv av
håpløsheten, selv av døden og oppløsningen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Tone SundlandVibekelillianerjunieBerit B LieAnne Berit GrønbechAgnesTor Arne Dahlingar hPiippokattaHilde Merete GjessingSolveigVanja SolemdalSynnøve H HoelStig TKirsten LundÅsmund ÅdnøyPär J ThorssonMorten JensenTore HalsaBenteJarmo LarsenFarfalleAnn ChristinEli HagelundAndreaKaramasov11Harald AndersenMorten BolstadTove Obrestad WøienAnn-ElinToveGroLailaKjell PMads Leonard HolvikAlice NordliVigdis VoldTralteVannflaske