I over tusen år var halvmånen av steppeland som løper ubrutt fra Donaus bredder til Altaifjellene, behersket av skiftende rytterfolk. Det var tøværet som satte dem i beveglese. De slo seg aldri til ro eller sådde korn, men streifet i flokker på opptil tre tusen og angrep alt de så. De red korthalsede ponnier som kunne galoppere i en time uten stans, og på et øyeblikks varsel legge seg flate i en grøft. De red gjerne uten stigbøyler og vennet ponniene til munnbitt. I kamp foretrakk rytterne hopper, som kunne urinere i full galopp, mens de selv bare behøvde å vri seg i salen for å gjøre sitt fornødne. Når en hest døde, spiste de den.