Lurte litt på å ringe datteren, men skjøv det foran seg. Han ville ikke la høre fra seg for ofte. Ville ikke at hun skulle føle det som noen plikt å treffe ham eller snakke med ham. Bedre med kvalitet enn kvantitet, pleide han å tenke. En besk og lite heroisk tanke, antakelig, for det var vel tross alt sånn at det trengtes et visst kvantitetsnivå for at noen form for kvalitet overhodet skulle kunne oppstå?
Sist sett
