Enkelte netter skriker gresshoppene zaa-zee, zaa-zee, det er tusener på tusener av dem, og de overdøver hyenenes host og grynt oppe i åsene. Plutselig blir naturen stille. Det er som om navneoppropet er overstått, og i mørket er tiden nå kommet da man skal finne kameraten sin og trekke seg tilbake. I det påfølgende vakuum av stillhet kan jeg høre stjernene summe og føler meg jublende glad, takknemlig for min ubetydelige plass i galaksen.