Det virker som om vi mennesker aldri lærer. Og slik lærer vi den samme leksen om igjen for hver generasjon, og så vil vi gjerne skrive epistler. Vi oppfører oss som misjonærer overfor vennene våre, tar tak i skuldrene deres og rister dem: "Grip dagen!" sier vi. "Det som betyr noe er denne stunden!" De færreste av oss kan gå tilbake og gjøre ting godt igjen. Vi kan ikke gjøre noe med våre burde ha eller kunne ha. Men enkelte heldige menn som Ghosh har aldri slike bekymringer. Han behøvde ikke å tenke på å gjøre noe godt igjen. Det var ingen sjanser han hadde unnlatt å gripe. Av og til kunne Ghosh trekke på smilebåndet og blunke til meg tvers over gulvet. Han lærte meg å dø, akkurat som han hadde lært meg å leve.
Sist sett
