Damene i huset leste arabiske vers og bønner ved enhver anledning, selv om de snakket persisk, og selv om de overlegent kalte seg persere og snakket nedlatende om arabere og kalte dem for «firfisleetere fra ørkenen». På den tiden hadde persere og arabere bare den hellige islam til felles, arabere kalte sint persere for ajam og persere så ned på arabere. Dans og sang ble ansett som syndig og djevelsk av de religiøse. Farmor insisterte på at man måtte lese bønn ved enhver anledning for å gråte, hulke og dermed rense sjelen og øynene. Hun sa prekende at alt fungerte omvendt i denne verdenen; hvis du hadde nytelse som mål, fikk du smerte. Men hvis du hadde lidelse som mål, ville du få nytelse som belønning. Lidelse og tårer ble ansett som veien til paradiset, sjelen var gudommelig og lånt en kort tid til den jordiske og lusne menneskekroppen.
