Filosofering eller fysikkforskning er og blir et hodeanliggende - men vårt «jeg» er noe mer enn som så.
Denne lærepengen er det faktisk tarmen som gir oss. Et organ som er kjent for sine små, brune hauger og prompelyder i ulike trompetvarianter. Nettopp dette organet forårsaker for tiden nytenkning innenfor forskningen - man har så smått begynt å sette spørsmålstegn ved hjernens absolutte førerstilling. Tarmen har ikke bare ufattelig mange nerver, men også - sammenlignet med resten av kroppen - ufattelig annerledes nerver. Den har en hel flåte av forskjellige signalstoffer, materialer til isolering av nerver og koblingsmåter. Det finnes bare ett organ som har et like stort mangfold - hjernen. Tarmens nettverk av nerver blir derfor også kalt tarmhjernen, nettopp fordi det er så stort, og fordi det kjemisk sett er like komplekst. Hvis tarmen bare var ansvarlig for å transportere næring og få oss til å rape fra tid til annen, ville et så godt utbygget nervesystem være en underlig sløsing med energi - ingen kropp ville bygge opp et slikt nettverk av nerveceller bare for å få til et enkelt promperør. Her må det ligge noe mer bak.
Det forskningen nå først langsomt er i ferd med å avdekke, er noe vi mennesker egentlig har visst helt siden urtiden: Magefølelsen har stor betydning for hvordan vi føler oss. Når vi er engstelige, «skjelver vi i buksene», eller noe kan «skremme livskiten ut av oss». Vi «snakker dritt» om andre, «svelger skuffelsen», må «fordøye» nederlagene våre, og ergrelser kan gi oss «sure oppstøt». Når vi er forelsket, har vi «sommerfugler i magen». Vårt «jeg» består av hode og mage - og nå foregår det ikke lenger bare på det språklige planet, men stadig oftere også i laboratoriene.
