Tantene og farmor slo seg på brystet og gråt seg nesten i hjel foran far, så mye sørget de over min mor og det morløse barnet hennes. Men selv et lite barn som jeg kunne gjennomskue krokodilletårene deres, i virkeligheten savnet de ikke den stakkars moren min. De gråt fordi faren min ikke hadde en kvinne å snakke med, eller å ta imot om nettene, og da helst en kvinne de hadde valgt til ham.
Han var bare ensom, men de mumlet at hans ungdommelige blomst var i ferd med å skrumpe inn. Han var jo en mann i femtiårene, og ingen ungdom lenger. Men på den tiden hersket mannen som herre og var evig ung, mens kvinnens skjønnhet og friskhet hadde like kort levetid som vårblomstene.
Sist sett
