Om mulig ville vi alle kunne leve for bluesen. Vandre gatelangs i egne tanker, spille musikk, fotografere, skrive poesi og uttrykke oss. Sove eller være våkne når vi vil, spise godt, røyke pot, elske dem vi elsker, se verden, konversere, drømme, realisere drømmene og urinere når vi må. Gjennom denne kreative friheten ville praktikaliteten kanskje blomstre. Vi kunne bygget samfunn der færre trenger sosialarbeidere fordi de har det for bra til å trenge noe som helst. Skape økonomiske velfungerende systemer, bygge hus og dyrke grønnsaker på taket. La praktikaliteten spire ut av et kreativt fellesskap fremfor å håpe at kreativiteten kan overleve på innsiden av et IKEA-varehus.