Den natten hadde vi Garden City for oss selv, det var en by satt på pause, ikke en bil i bevegelse, til og med trafikklysene over Stewart/Franklin hang urørlige og tunge. Vi møtte ingen og vi så ingen. Vi trasket gjennom de snødekte gatene, sa ikke så mye store deler av tiden, men det var fint likevel, overraskende fint, en uanstrengt tystnad mellom oss i det blålige mørket, nesten arktisk i fargetonene, og bak oss etterlot vi lange striper av fotspor midt i gaten som morgenens mennesker ville stusse over, med en vag fornemmelse av at noe hadde foregått mens de sov og at de hadde gått glipp av det.