Jokum så et slags raseri, men det var bare et avtrykk, et ekko, et raseri uten hastighet, det stod stille og varte ikke, det bleknet og ble borte. – Det gjør noe, gjentok Synne. Det gjør. Det. Tiden stod også stille. Sekundet slapp ikke taket, som en dråpe som henger fra en kran. Man venter på at den skal falle. Man venter på lyden når den lander, en eksplosjon, kortere enn sekundet.